– Fontenehuset ga meg muligheten til å ta livet tilbake
Etter seks måneder alene uten kontakt med omverdenen, bestemte Anne seg for å ta tilbake livet sitt. Gjennom Fontenehuset Oslo sentrum fikk hun struktur, fellesskap og en vei tilbake til både studier og arbeid.
Anne tok livet tilbake ved hjelp av Fontenehuset Oslo sentrum.
For noen år siden satt Anne alene i en leilighet i Oslo, uten kontakt med venner eller familie. Hun hadde slettet sosiale medier, sluttet å svare på meldinger og unngikk kollektivet hun bodde i. Isolasjonen var total.
– Jeg følte ikke at jeg kunne si til noen hvordan jeg hadde det. Jeg trakk meg unna og sluttet å snakke med folk, forteller Anne.
Det var seks lange måneder før hun innså at hun ikke kunne fortsette slik.
– En dag våknet jeg og tenkte: Nå må jeg ta tilbake livet mitt.
Hun tok kontakt med NAV og psykisk helsetjeneste. Etter en periode med daglige gåturer med en veileder fra psykisk helse-teamet i bydelen, ble hun introdusert for Fontenehuset Oslo sentrum.
Møtte veggen etter flere år i arbeidslivet
Anne flyttet til Oslo for å studere motebransjen og jobbet deretter i PR-byrå. Hun trivdes med å være aktiv og jobbet blant annet i flere dagligvarebutikker samtidig. Men etter noen år med høyt tempo og krevende arbeidsforhold, begynte ting å rase.
– På et tidspunkt begynte jeg å sykemelde meg oftere og oftere. Sjefen min i dagligvarebutikken påpekte det, men i stedet for støtte, prøvde han å kontakte legen min direkte for å få svar på hva som var galt. Jeg visste ikke at jeg hadde rettigheter eller at jeg ikke måtte dele alt.
Til slutt sa hun opp jobben og prøvde seg i bemanningsbyråer, men uforutsigbare vakter og et vanskelig miljø rundt henne gjorde at hun ikke klarte å holde det gående.
– Jeg fikk dårlige venner, folk som trakk meg inn i deres problemer. Jeg følte at jeg måtte være «mamma» for dem, men samtidig klarte jeg ikke å ta vare på meg selv.
Etter hvert ble Anne også vitne til en voldshendelse i Oslo sentrum som gjorde at frykten hennes vokste. Det førte til at hun isolerte seg helt.
– På et tidspunkt begynte jeg å sykemelde meg oftere og oftere, forteller Anne om hverdagen før hun ble medlem av Fontenehuset.
Vendepunktet
Da hun endelig tok kontakt med NAV, fikk hun en veileder som besøkte henne der hun bodde.
– Det var helt nødvendig. Jeg klarte ikke engang å gå ut alene. Første gang jeg skulle til Fontenehuset, måtte noen møte meg utenfor der jeg bodde. Noen som kunne følge meg.
De første ukene var overveldende.
– Når du har vært inne så lenge, føles verden helt uvirkelig. Og skremmende. Det var som å gå ut i en annen dimensjon.
Hun beskriver en merkelig opplevelse av at folk var store, og at lyset ute var for sterkt. Sakte, men sikkert begynte hun å bli vant til Fontenehuset.
– Etter hvert følte jeg meg hjemme. Folk sa "god morgen", de så meg. Jeg ble ikke usynlig lenger.
Hun fikk hjelp til å håndtere NAV, ta telefoner hun var redd for, og gradvis begynte hun å bygge opp en ny struktur i hverdagen.
Overgangsarbeid ga en trygg start
Etter et år på Fontenehuset tok Anne steget videre og begynte i overgangsarbeid på Vår Frelsers gravlund.
– Jeg visste ikke hvordan det kom til å gå, men jeg ville prøve. Jeg begynte med å stelle graver og holde orden.
Jobben ga henne en ny mestringsfølelse.
– Jeg måtte stå opp klokka fem, komme meg ut, jobbe strukturert. Det var en god følelse å kjenne at jeg klarte det.
Samtidig begynte hun å engasjere seg frivillig i festivaler som Pride, Øya og Vegetarfestivalen.
– Jeg bestemte meg for at jeg skulle tvinge meg selv til å bli sosial.
Studier og nye drømmer
Etter å ha kjent på mestringsfølelsen i jobben, tok Anne enda et viktig steg: Hun meldte seg opp til matte og norsk som privatist for å få studiekompetanse.
– Jeg fant ut at jeg elsker matte! Nå studerer jeg hver dag på Fontenehuset.
Fontenehuset har et eget rom for studenter i fjerde etasje, og for Anne har det blitt et perfekt sted å lese.
– Jeg går også til Fontenehuset for å huske å spise. Strukturen med faste måltider gjør at jeg tar vare på meg selv.
NAV har sett engasjementet hennes og har valgt å dekke utdannelsen hennes videre.
– De ser at jeg vil dette. Målet mitt er å studere programmering.
Mestringsfølelsen vokste på Fontenehuset, og i dag er drømmen til Anne å studere programering.
En fremtid
Anne ser nå på fremtiden med helt nye øyne. Hun har et trygt studiested, økonomisk støtte fra NAV, og planer om å ta realfagsmatte for å kunne jobbe med programmering.
Hun går også ukentlig turer med veilederen sin fra psykisk helseteam.
– Bevegelse hjelper. Det å snakke samtidig som man går gjør at ting løsner.
Fra å være helt isolert har hun nå skapt en ny hverdag for seg selv – med jobb, studier og en aktiv sosial tilværelse.
– Jeg har gått fra å være usynlig til å bli sett igjen. Fontenehuset ga meg muligheten til å ta tilbake livet mitt.
En overkommelig vei tilbake
Lavie er medarbeider på Fontenehuset Oslo sentrum. Hun har fulgt Anne gjennom hele denne prosessen og har sett hvor langt hun har kommet.
– For mange unge som har opplevd utfordringer i livet, er det avgjørende å få en trygg og overkommelig vei tilbake til jobb og studier. Det er en prosess som må skje i eget tempo. Anne har gradvis grepet de mulighetene som har dukket opp, samtidig som hun har fått den støtten hun har trengt.
Lavie har vært en viktig støttespiller for Anne
Lavie er spesielt imponert over at Anne tok steget inn i overgangsarbeid.
– Det krever mye å stå opp tidlig og møte på jobb klokka sju, spesielt etter å ha vært ute av arbeidslivet. Hun hadde et stykke reisevei, og jobben var fysisk krevende. Men hun gjorde det, og det står det stor respekt av!
Fontenehuset for unge i utenforskap
Anne sin historie viser hvor viktig det er med en trygg plattform for unge som ønsker seg tilbake til jobb og studier.
– Fontenehuset handler kanskje først om å ha et sted å gå til. Så handler det om å ha noe meningsfullt å gjøre, være en del av et fellesskap og skape en vei videre, sier Lavie og avslutter med å si at Anne er et inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å ta tilbake livet på sine egne premisser.
Med støtten fra ansatte og fellesskapet med andre medlemmer oppstår det både økt tro på seg selv og nye muligheter. I Annes tilfelle var det muligheten for å studere og prøve seg i overgangsarbeid.
Nå har hun altså prøvd, mestret og gradvis funnet veien tilbake til en hverdag med mening, og en ny start på framtida si.